Det er her du skal forberede deg til timene!
Hensikten med denne applikasjonen er å gjøre det enkelt for lærer/instruktør å få oversikt. Her kan du lese teksten samtidig som du ser figuren. Det er også her du har linker til de sjøveisreglene som er relevante for hvert tema.
Ikke bruk tilbakeknappen
Denne aplikasjonen bruker rammer. Det blir lett rot og feiladressering dersom du bruker nettleserens tilbakeknapp. Bruk heller linkene.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Sertifikatplikt
Den som skal føre en fritidsbåt som er lengre enn 15 meter eller over 25 tonn, må ha fritidsskippersertifikat og være fylt 20 år. Sertifikatet gir rett til å føre fritidsbåter opp til 50 tonn.
Dersom du er født før 1. januar 1980 kan du føre mindre båter uten sertifikat av noe slag.
Er du født 1. januar 1980 eller senere må du være fylt 16 år og ha båtførerbevis for å føre fritidsbåt med lengde over 8 meter eller som har motor med effekt mer enn 25 HK. Dette kravet innføres fra 1. mai 2010.
Båtførerbevis utstedes av Norsk Test AS etter bestått båtførerprøve på et testsenter (se http://norsktest.no)
Minstealder
Fører skal være fylt 16 år dersom fritidsbåten:
a) kan oppnå større hastighet enn 10 knop (18,5 km/t), eller
b) har motor med større ytelse enn 10 HK/7,5kW.
Små, langsomme båter uten, eller med liten motor
Kravet om minstealder gjelder ikke dersom båten har motor mindre enn 10 HK og ikke kan oppnå større fart enn 10 knop.
Rederansvar
Eier, eller den som har rådighet over fartøyet, plikter å forvisse seg om at den som bruker fartøyet tilfredsstiller disse kravene.
Eier kan bli gjort ansvarlig for skader båten påfører andre, både på materiell og personer.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Fortrengningsskrog og planende skrog
Båter med fortrengningsskrog blir holdt oppe av oppdriften når den flyter i vannet. Oppdriften er som kjent like stor som vekten av det vannet som skroget fortrenger. Skroget synker ned inntil oppdriften er like stor som vekten av båten, dermed blir tyngdekraft og oppdrift like store, og der blir båten liggende.
For båter med fortrengningsskrog gjelder dette enten båten er i fart eller i ro.
Det er anderledes med planende båter. Dersom farten blir så stor at båten planer, løftes skroget opp av vannet, sklir over overflaten og fortrenger langt mindre vann enn vekten skulle tilsi. Dette fører til at mindre energi blir brukt til å skape bølger og mer til å gi båten fart.
En båt med fortrengningsskrog ...
- har liten bæreevne bak
- har en maksimalfart bestemt av forholdet mellom båtens lengde og bredde målt i vannlinjen
- gir bra fart med liten skyvekraft, dvs. at den krever liten motor og er lett å ro
En båt med planende skrog...
- har stor bæreevne bak
- gir svært stor fart med stor skyvekraft, og har ingen markert øvre grense for hvilken fart som kan oppnås
- gir liten fart når skyvekraften er liten, dvs. at slike båter er tunge å ro, og at de krever stor motor for å oppnå hastighet
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Tre
Tidligere ble praktisk talt alle båter bygget av tre. De to metodene som er vist her, var enerådende.
Klinkbygging ble brukt til de minste båtene, prammer og robåter, av og til båter opp til 30-40 fot. Kravellbygging ble brukt for større båter og skip. Klinkbygging gir et sterkt skrog, men overflaten blir ujevn og vanskelig å vedlikeholde. Kravellbygging egner seg når skrogtykkelsen blir stor. Metoden gir en glatt overflate som egner seg for rasjonellt vedlikehold.
Vedlikeholdarbeid er i det hele tatt en vesentlig side av det å eie en trebåt. Dette er hovedgrunnen til at de aller fleste fritidsbåter idag blir bygget av plast.
Plast
Store og mellomstore båter blir bygget i glassfiberarmert polyester, massiv eller sandwich.
Båter av massiv glassfiberarmert polyester støpes i form. Formstøping egner seg til serieproduserte, relativt små båter.
Sandwichmetoden blir brukt til større båter, fra 10-100 meter. Denne metoden krever nemlig ikke at det først må lages form.
Termoplast brukes bare til joller og mindre, åpne båter opptil 18-20 fot. Båtene får doble skrog som rotasjonsstøpes i en sammenkoblet inner- og ytterform. Utstyret er kostbart, og metoden betinger serieproduksjon i stort antall. Plasttypen har en myk overflate som har mange gode egenskaper.
Andre byggematerialer
Stål og aluminium er betydelige byggematerialer for båter og skip av middels til stor størrelse. Ferrosement er et alternativ for selvbyggere av båter på 30-50 fot.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Badeplasser
Noen badeplasser er offentlig merket med gule bøyer med kryssformet toppmerke (gul bøyestake, se figur 32 og figur 33). Det er forbudt å ferdes innenfor grensen til slik badeplass. Imidlertid må vi gå ut fra at det må være tillatt å ro en jolle fra oppankret båt inn til land. Lek med små joller, gummibåter o.l. kan heller ikke regnes som ferdsel med båt i denne sammenheng. Seilbrett bør svømmes gjennom denne sonen. Inntil 50 meter utenfor merkene gjelder 5 knops fartsgrense.
For andre badeplasser gjelder at vi viser aktsomhet. Dersom et menneske befinner seg i vannet, gjelder 5 knops fartsgrense i 50 meters omkrets.
Havner
I mindre havner er det ikke fartsgrenseskilt. Vi bør likevel gå ut fra at 5 knops fartsgrense gjelder. Det er ikke bare farten i seg selv, men også bølgene som båten lager, som kan skape vanskeligheter i en havn.
Dykker
Signalflagg A varsler at båten er base for dykkere. Om natten skal flagget være belyst. Da vil det også være kombinert med spesiallanterner. Se figur 16.
Hekkeplass for fugl
Mange sjøfugler er truet av forurensning, matmangel og mangel på egnede hekkeplasser. I hekkesesongen, april-juni, bør vi holde oss langt unna steder der vi vet at det hekker fugl.
Nyttetrafikk og fiskere
Nyttetrafikken har ikke forkjørsrett på sjøen, men vi, som brukere av fritidsbåt, har plikt til å ikke være til ulempe eller skape fare. Store fartøyer har begrenset evne til å svinge, stoppe og til å holde utkikk. For vår egen del må vi holde godt unna.
Båter som fisker fører egne signaler (figur 15 og figur 19), og må ikke forstyrres i arbeidet.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Figuren viser de vanligste retnigsuttrykk brukt på sjøen.
Når det gjelder uttrykk for retning i forhold til båten, er det nok endel flere uttrykk i bruk enn vist her. Alternative uttrykk for "framom tvers" er "baug", for eksempel "styrbord baug". Alternativ for "aktenom tvers" er "låring". Alternativ for akterut er "hekk". Egentlig er dette uttrykk for deler av selve båten, som blir brukt som retningsuttrykk på en mer eller mindre presis måte.
6 Styringsregler for maskindrevne fartøyer
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Denne framstillingen er bygget på bestemmelsene i Sjøveisreglenes regel 13 Innhenting, regel 14 Motsatte kurser og regel 15 Kurser som skjærer hverandre.
Regelen for møtende kurs gjelder så lenge vinkelen mellom de to båtenes kurslinjer er mindre enn 5-6°. Dersom kurslinjene har en større vinkel, gjelder regelen for "kryssende kurs", eller kurser som skjærer hverandre, som sjøvegsreglene kaller det.
Dersom et fartøy nærmer seg skrått bakfra i forhold til et annet, gjelder regelen om å "ta igjen", eller innhenting, som det heter i sjøvegsreglene, hvis den innhentende båten befinner seg bak en linje som går 22,5° aktenfor tvers på den båten som blir innhentet. Dette faller sammen med den sirkelsektoren som akterlanternen på en båt lyser over (se figur 12).
Om natten vil vi altså lett se om vi skal styre etter regelen for kryssende kurs eller innhenting. Dersom vi ser lyset fra akterlanternen på en båt vi nærmer oss, betyr det at båten blir innhentet , og vi har vikeplikt. Dersom vi ser sidelanternen og eventuelle topplanterner, betyr det at vi skal styre etter regelen for kryssende kurs.
7 Styringsregler for seilbåter
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Denne framstillingen bygger på Sjøveisreglenes regel 12 Seilfartøy.
Når to seilbåter møtes, vil de enten ha vinden inn fra samme side, eller de vil ha vinden inn fra ulik side. For hver situasjon, gjelder en tilsvarende regel. Uten hensyn til disse reglene gjelder imidlertid at en båt som innhenter en annen, har vikeplikt (regel 13, Innhenting). Denne innhentingsregelen gjelder altså framfor andre regler. Den gjelder også foran regelen om at maskindrevne fartøyer har vikeplikt for seilfartøyer: dersom et seilfartøy innhenter et maskindrevet fartøy, er det seilfartøyet som har vikeplikt.
Vær ellers klar over at det er storseilets stilling som bestemmer hvilken side man skal anse at vinden kommer inn fra. Står storseilet ut på styrbord side, kommer, pr. definisjon, vinden inn fra babord side.
Vinden inn fra ulike sider
Vinden inn fra samme side
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Vikemanøver
Regel 16 Fartøy som skal holde av veien lyder:
"Ethvert fartøy som skal holde av veien for et annet fartøy skal såvidt mulig i god tid utføre en markert manøver for å holde godt klar."
De fire små bildene viser to måter å utføre slik manøver på.
I regel 17 Fartøy som skal beholde kurs og fart står det hvordan det andre fartøyet skal forholde seg.
Punkt a (i): "Når det ene av to fartøy skal holde av veien, skal det andre fartøyet beholde sin kurs og fart."
Men, dersom det fartøyet som har vikeplikt ikke overholder denne, må selvsagt det andre fartøyet gjøre det som skal til for å forhindre sammenstøt.
Hvordan avgjøre om det er fare for sammenstøt
Når vi nærmer oss et fartøy på kryssende kurs kan vi avgjøre om det er fare for sammenstøt ved å legge merke til i hvilken retning vi har det andre fartøyet. Dersom vi etter ett minutt eller to, mens vi beholder samme kurs og med samme fart, fortsatt har det andre fartøyet i samme retning, betyr det at vi er på kollisjonskurs.
Retningen til det andre fartøyet kalles "peiling". Vi tar en slik peiling ved å legge merke til hvordan vi ser det andre fartøyet i forhold til deler av vår egen båt.
Det må understrekes at metoden er betinget av at begge fartøyer holder samme kurs og fart i den perioden peilingen foregår. Peilingene må foretas i god tid før det er aktuellt å foreta vikemanøver.
Vikemanøver er detaljert gjennomgått i Regel 8 Manøver for å unngå sammenstøt.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Lo - le
Seilere snakker ikke bare om lo og le side av båten, men også om lo båt (båten som er lengst opp mot vinden), eller lo land (den side av fjorden/sundet som er på vindsiden, som vinden kommer fra).
Styrbord/babord halser
Det er storseilets stilling som avgjør om en båt seiler for styrbord eller babord halser. Dersom storseilet står på styrbord side, seiler båten for babord halser, og omvendt. En båt med vinden inn rett akterut, seiler altså for babor halser dersom mannskapet fører storseilet på styrbord side, for styrbord halser dersom storseilet føres på babord side.
Styringsregler for seilbåter
Styringsreglene for seilfartøyer er vist i figur 7. Seilere uttrykker styringsreglene for seilbåter slik:
1) Båt som seiler for babord halser har vikeplikt for båt som seiler for styrbord halser.
2) Dersom to båter seiler for samme halser, har lo båt vikeplikt.
3) Innhentende båt har alltid vikeplikt.
Særlige styringsregler for regatta
En regatta er en fartskonkurranse mellom seilfartøyer. Når seilbåter seiler regatta, gjelder egne styringsregler. Disse bygger på de alminnelige styringsreglene, men er ulike på visse punkter. Blant annet gjelder ikke regelen om at innhentende båt har vikeplikt.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Figuren illustrerer to av punktene i Sjøveisreglenes regel 9 Trange farvann.
Bilde A
Bilde A bygger på punkt a i regel 9: "Et fartøy som seiler i en trang lei eller et trangt løp skal, når det lar seg gjøre uten fare, holde seg så nær som mulig til den av leias eller løpets yttergrense som det har på sin styrbord side."
Bilde B
Bilde B bygger på punkt b: "Et fartøy på mindre enn 20 meters lengde eller et seilfartøy skal ikke genere gjennomfarten for et fartøy som bare kan gå sikkert i en trang lei eller et trangt løp."
Bilde C
Bilde C illustrerer punkt f i regel 9: "Et fartøy som nærmer seg en sving eller et område i en trang lei eller et trangt løp hvor andre fartøy kan være skjult av en mellomliggende hindring, skal navigere særskilt aktsomt og forsiktig og skal gi et passende signal slik det er foreskrevet i regel 34 (e)." Se også figur 49 Manøversignaler.
For mindre båter er det neppe nødvendig å gi lydsignal i en slik situasjon, men desto viktigere å forstå et slikt signal fra et større fartøy, "navigere aktsomt" og gi plass på sin babord side til et eventuelt møtende fartøy, stort eller lite.
Andre bestemmelser i regel 9
Punkt c lyder: "Et fartøy som holder på med å fiske skal ikke genere gjennomfarten for et hvilket som helst annet fartøy som går i en trang lei eller et trangt løp."
Punkt d: "Et fartøy skal ikke krysse en trang lei eller et trangt løp slik at dette generer gjennomfarten for et fartøy som bare kan gå sikkert i slik lei eller slikt løp. Det sistnevnte fartøy kan bruke det lydsignalet som er foreskrevet i regel 34 (d) (minst fem korte støt, figur 49), hvis det er i tvil om hva det kryssende fartøy akter å gjøre."
Punkt g: "Et hvilket som helst fartøy skal, såfremt omstendighetene tillater det, unngå å ankre i en trang lei."
Punktene e-f omhandler signalgiving med fløyte i situasjoner der et fartøy haler inn på et annet og vil forbi, og ved uoversiktlig sving i en trang lei eller et trangt løp.
11 Vikeplikt mellom fartøytyper
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Denne figuren oppsummerer Sjøveisreglenes regel 18, Ansvar mellom fartøy, punktene a-c.
Fartøy som er hemmet av sitt dyptgående
I punkt d (i) i regel 18 står det at et hvilket som helst fartøy, unntatt et fartøy som ikke er under kommando eller et fartøy som har begrenset evne til å manøvrere, skal såfremt omstendighetene tillater det, unngå å genere den sikre gjennomfart for et fartøy som er hemmet av sitt dypgående og som viser de signalene som er nevnt i regel 28 (tre rundtlysende lanterner eller svart sylinder, figur 15 og figur 19).
Unntak
Det er ellers noen unntak: dersom i regel 9 Trange farvann (figur 10) og regel 13 Innhenting (figur 6 og figur 7) krever noe annet, går disse bestemmelsene foran. Mest aktuellt for fritidsbåtbrukere er det å kjenne til at selv om maskindrevne fartøyer har vikeplikt for seilfartøyer, så skal seilfartøyet vike for det maskindrevne dersom seilfartøyet innhenter det (regel 13a).
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Anvendelse
Lanterner skal være tent fra solnegang til soloppgang når fartøyet er underveis. Figuren viser lanterneføringen for maskindrevne fartøy og seilfartøy. Legg merke til at når fartøyene ses fra siden, som illustrert i figurens venstre del, vil ikke lyset fra akterlanternen være synlig. Stråler fra akterlanternen er likevel tatt med for å vise at det også lyser herfra.
Fartøyet skal ikke vise andre lys som kan forveksles med lanterner, eller som kan gjøre lanternene utydelige.
Dersom det er nedsatt sikt, skal lanternene være tent også om dagen.
Godkjenning og plassering
Det er egne regeler for typegodkjenning av lanterner til bruk i de ulike båtstørrelser. Båteieren må forvisse seg om at båten har lanterner som er godkjent.
Det er også krav til hvordan lanternene skal installeres ombord. Disse bestemelsene er ganske omfattende, og må studeres nøye dersom en selv vil montere lanterner ombord i båten sin.
Lanternetyper
I regel 21, Definisjoner beskrives ulike lanternetyper: a) topplanterne (alltid kvit), b) sidelanterne (rød på babord, grønn på styrbord side), c) akterlanterne (alltid kvit). Hver lanternetype har sin lysvinkel. Alle har imidlertid minst en av sine begrensninger 22,5° aktenfor tvers. Dette er lett å huske, og ut fra denne vinkelen kan vi regne ut total lysvinkel for hver av lanternetypene:
a) topplanterne: 180° + 22,5° + 22,5° = 235°
b) sidelanterne: 90° + 22,5° = 112,5°
c) akterlanterne: 180° - 22,5° - 22,5° = 135°
13 Forenklet lanterneføring for småbåter
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
På mindre båter vil det være urimelig komplisert å utstyre båten med et fullt lanternesett som vist i figur 12. Sjøveisreglene kommer dette problemet i møte, ved å tillate mindre fartøyer å ha en enklere utrustning. Disse reglene er imidlertid ikke til hinder for at småbåter kan ha fullstending lanterneinstallasjon.
Båter under 7 meter
For båter under 7 meter kan en greie seg med en rundtlysende, kvit lanterne. Dersom en slik båt er maskindrevet, gjelder dette bare dersom høyest oppnåelig fart er 7 knop eller lavere. I motsatt fall må båten minst ha lanterner som maskindrevet båt under 12 meter. Dersom en båt under 7 meter blir drevet med seil, eller rodd, kan en greie seg med en hvit lykt eller lanterne som tennes i god tid dersom et fartøy nærmer seg. Slike fartøyer må manøvreres forsiktig, og de må holde godt av veien for andre fartøyer.
Sammensatte lanterner
En lanterne som fungerer som to sidelanterner som er satt sammen til en, kalles sammensatt lanterne. Slik lanterne kan brukes på maskindrevet båt under 20 meter.
Kombinert lanterne
En lanterne som fungerer som to sidelanterner og akterlanterne, kalles kombinert lanterne. Slik lanterne kan brukes på seilbåt under 20 meter.
Rundtlysende lanterne
En lanterne som lyser hele horisonten rundt, kalles en rundtlysende lanterne. Båter under 7 meter kan greie seg med en hvit rundtlysende lanterne.
Maskindrevet båt under 12 meter kan bruke en rundtlysende, hvit lanterne til erstatning for topplanterne og akterlanterne.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Lanterneføringen for båter som ligger til ankers, er beskrevet i Sjøveisreglenes regel 30, Fartøy som ligger til ankers og fartøy som står på grunn. Generellt skal båter som ligger til ankers føre en rundtlysende lanterne med hvitt lys forut, og en tilsvarende lanterne lengst mulig akterut, og lavere enn den forut. Dersom båten er under 50 meter, kan en istedet vise en rundtlysende lanterne der den vises best.
Båter under 7 meters lengde er fritatt fra plikten til å føre ankerlanterner, forutsatt at ankerplassen er ute av vei for annen båttrafikk.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Fartøy som fisker med trål
Et fartøy som fisker med trål skal vise to rundtlysende lanterner, den ene over den andre. Den øverste skal være grønn, den nederste hvit. Når fartøyet gjør fart gjennom vannet, skal det i tillegg føre sidelanterner og akterlanterne (regel 26 Fiskefartøy).
I sjøveisreglene forstås trål med et eller annet redskap som slepes gjennom vannet.
Fartøy som fisker med annen redskap enn trål
Et fartøy som fisker med annen redskap enn trål, skal vise to rundtlysende lanterner, den ene over den andre. Den øverste skal være rød, den nederste hvit. Når fartøyet gjør fart gjennom vannet, skal det i tillegg føre sidelanterner og akterlanterne (regel 26 Fiskefartøy).
Fartøy som ikke er under kommando
Et fartøy som ikke er under kommando skal vise to rundtlysende lanterner med rødt lys, den ene over den andre, begge skal vise rødt lys. Når det gjør fart gjennom vannet, skal det i tillegg vise sidelanterner og akterlanterne (regel 27 Fartøy som ikke er under kommando eller som har begrenset evne til å manøvrere).
Fartøy som er hemmet av sitt dyptgående
Et fartøy som er hemmet av sitt dyptgående kan foruten de vanlige lanterner for fartøytypen, vise, hvor de best kan ses, tre rundtlysende lanterner med rødt lys, anbrakt loddrett over hverandre (regel 28 Fartøy som er hemmet av sitt dypgående).
Fartøy som har begrenset evne til å manøvrere
Et fartøy som har begrenset evne til å manøvrere skal vise, hvor de best kan ses, tre rundtlysende lanterner anbrakt loddrett over hverandre, den øverste og nederste med rødt lys, den midterste med kvitt lys. Når det gjør fart gjennom vannet, skal det vise de vanlige lanterner for fartøytypen (regel 27 Fartøy som ikke er under kommando eller som har begrenset evne til å manøvrere).
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Båt som sleper
Legg merke til at båt som sleper ikke har rundtlysende lanterner, men to topplanterner plassert over hverandre (tre dersom slepet er over 200 meter langt), og to akterlanterner plassert over hverandre, den øverste med gult lys (regel 24 Slep og skyveslep). Akterlanternen med gult lys kalles en slepelanterne (regel 21 Definisjoner).
Båt som blir slept
Båt som blir slept skal føre lanterner som en seilbåt, det vil si sidelanterner og akterlanterne (regel 24 Slep og skyveslep, punkt e).
Losfartøy
Et fartøy som som ligger ut for å lose, skal vise to rundtlysende lanterner anbrakt loddrett over hverandre. Den øverste skal vise hvitt lys, den nederste rødt lys. Når det er underveis, skal det i tillegg vise sidelanterner og akterlanterne (regel 29 Losfartøy).
Båt som er base for dykkere
En båt som er base for dykkere skal vise tre rundtlysende lanterner anbrakt loddrett over hverandre hvor de best kan ses. Den øverste og nederste av disse lanternene skal vise rødt lys og den mellomste lanterne skal vise hvitt, samt en skjerm minst l meter høy, tilsvarende det internasjonale signalflagg "A". Det skal tas skritt for å sikre at den er synlig rundt hele horisonten (regel 27 Fartøy som ikke er under kommando eller som har begrenset evne til å manøvrere, punkt e).
17 Tolkning av lanternesignaler, vanlige lanterner
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
I mørket ser vi ikke fartøyet, bare lanternene. Figur 17 og 18 skal gi øvelse i å tolke disse signalene, slik at en kan fastslå hva slags fartøytype det er tale om, og hvilken side som vender mot iaktakeren.
Forklaringer
Bilde 1
Maskindrevet fartøy under 50 meters lengde sett forfra.
Bilde 2
Maskindrevet fartøy over 50 meters lengde sett fra babord side.
Bilde 3
Kan ha tre betydninger:
Bilde 4
Seilbåt sett fra styrbord side.
Bilde 5
Maskindrevet fartøy under 50 meters lengde sett fra styrbord side.
Bilde 6
Maskindrevet fartøy under 50 meters lengde sett fra babord side.
Bilde 7
Maskindrevet fartøy over 50 meters lengde sett rett forfra.
Bilde 8
Fartøy over 50 meters lengde som ligger for anker.
Bilde 9
Seilbåt sett fra babord side.
18 Tolkning av lanternesignaler, spesiallanterner
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
I mørket ser vi ikke fartøyet, bare lanternene. Figur 17 og 18 skal gi øvelse i å tolke disse signalene, slik at en kan fastslå hva slags fartøytype det er tale om, og hvilken side som vender mot iaktakeren.
Forklaringer
Bilde 10
Båt som ikke er under kommando, og som ikke gjør fart gjennom vannet.
Bilde 11
Båt som fisker med annen redskap enn trål, og som ikke gjør fart gjennom vannet.
Bilde 12
Fartøy som har begrenset evne til å manøvrere, sett fra akter.
Bilde 13
Fartøy som fisker med trål, og som gjør fart gjennom vannet, sett fra babord side.
Bilde 14
Kan ha to betydninger: a) båt som sleper kort slep, sett rett forfra, eller b) maskindrevet fartøy over 50 meters lengde sett rett forfra. Dersom vi ser fartøyet mer eller mindre fra siden, vil vi imidlertid kunne se hvilken av disse to typene det er ettersom slepebåtens to, hvite topplanterner står loddrett overhverandre, mens de på maskindrevet fartøy over 50 meter står på hver sin mast.
Bilde 15
Båt som sleper langt slep (over 200 meter), sett fra babord side.
Bilde 16
Båt som sleper (langt eller kort slep), sett fra akter.
Bilde 17
Fartøy som ligger ut for å lose, gjør ikke fart gjennom vannet.
Bilde 18
Fartøy over 50 meters lengde som er hemmet av sitt dypgående, sett fra babord side.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
I Sjøveisreglene er dagsignalene er beskrevet sammen med de tilsvarende lanternesignalene. Figuren er bygget på reglene 25-30.
Maskindrevet fartøy med seil oppe
Dette signalet er aktuellt for seilbåter som bruker maskin til framdrift i tillegg til seilene. Signalet er en svart, kjegleformet figur med spissen ned (regel 25 Seilfartøy underveis og fartøy som blir rodd).
Fartøy som har begrenset evne til å manøvrere
Signalet brukes av fartøy som driver undervannsarbeid eller lignende (regel 27 Fartøy som ikke er under kommando eller som har begrenset evne til å manøvrere). Mindre båter som er base for dykkere eller froskemenn, skal vise en skjerm tilsvarende det internasjonale signalflagg "A" (figur 16).
Fartøy for anker
Signalet, en kule, skal vises forut på fartøyet der det best kan ses. Dagsignalet er det samme for alle fartøystørrelser, med unntak av at båter under 7 meters lengde er fritatt fra å føre dette signalet (regel 30 Fartøy som ligger til ankers og fartøy som står på grunn).
Fartøy som ikke er under kommando
Signalet skal vises hvor det best kan ses (regel 27 Fartøy som ikke er under kommando eller som har begrenset evne til å manøvrere).
Fartøy som er hemmet av sitt dyptgående
Signalet, en sylinder, skal vises hvor det best kan ses (regel 28 Fartøy som er hemmet av sitt dypgående).
Båt som holder på med å fiske
Et fartøy som holder på med å fiske skal vise en signalfigur bestående av to kjegler, den ene anbrakt loddrett over den andre, og med spissene sammen (regel 26 Fiskefartøy). I motsetning til lanterneføringen (figur 15), gjøres det her ikke forskjell på fiske med trål og fiske med annen redskap.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Sjøveisreglenes regel 37 Nødsignaler lyder: "Når et fartøy er i nød og trenger hjelp skal det bruke eller vise de signalene som er beskrevet i vedlegg IV til disse reglene."
Figuren bygger på vedlegg IV, men har ikke med alle signaler som er nevnt der.
Legg vekt på at dersom opp- og nedadgående armbevegelser skal oppfattes som et nødsignal, må begge armer brukes som vist på figuren.
Av andre signaler nevnes:
- Det talte ordet "Mayday" pr. radiotelefon
- Signaler sendt av nødpeilesender
21 Meridianer og parallellsirkler
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Figuren viser sammenhengen mellom meridianer og parallellsirkler på globusen, og på kart.
Alle kart er orientert slik at nord er opp.
Parallellsirkler
På globusen er parallellsirklene parallelle med ekvator, og med hverandre. De danner sirkler omkring polene. Sirklene blir mindre og mindre mot polene. De siste, 90o-"sirklene" ved sør- og nordpol, har ingen utstrekning, dvs. er punkter. På kartet ser vi parallellsirklene som horisontale linjer. Parallellsirkler kalles også breddegrader.
Meridianer
Meridianene går fra pol til pol og krysser ekvator i 90° vinkel. De har størst innbyrdes avstand ved ekvator og går sammen ved polene. På kartet framstår de som vertikale linjer. Meridianer kalles også lengdegrader.
Minutter og sekunder
For å få en finere inndeling av gradnettet på jorden, er avstanden mellom to grader inndelt i 60' (minutter). Avstanden mellom to minutter er i sin tur delt inn i 60" (sekunder).
Nautisk mil
Avstanden mellom to parallellsirkler er konstant fra ekvator til hver av polene. Dermed blir også avstanden mellom minuttene og sekundene konstante. Avstanden mellom to minutter er 1852 meter, og kalles en nautisk mil. En tideling av den nautiske milen, gir oss lengdeenheten kabellengde som altså er 185 meter. Hundredelen av en kabellengde, eller om en vil, tusendelen av en nautisk mil, gir oss enheten favn, 185 cm (se også figur 23).
Avstanden mellom to meridianer er ikke konstant. Ved ekvator er avstanden størst. Nord- eller sørover fra ekvator avtar avstanden, for å bli til null ved polene der alle meridianer møtes.
Breddeskala og lengdeskala
Mens parallellsirklene går horisontalt over kartet, så er den tilsvarende gradskalaen loddrett. Dette er breddeskalaen. Her kan vi avlese avstanden fra ekvator målt som breddegrader, breddeminutter og eventuellt breddesekunder. Nord for ekvator er nordlig bredde, sør for ekvator har vi sørlig bredde.
Meridianene går vertikalt over kartet. Tilsvarende gradskala går horisontalt i kartets over- og underkant. Dette er lengdeskalaen. På lengdeskalaen avleses lengdegrader, lengdeminutter og eventuellt lengdesekunder. Disse er målt med utgangspunkt i 0-lengdegraden ("null-meridianen") gjennom Greenwich ved London. Øst for denne har vi østlig lengde, vest for denne vestlig lengde.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Orientere seg i gradnettet
På begge skalaer gjelder det å orientere seg med hensyn til hvor i det verdensomspennende gradnett (figur 21) kartet ligger. For å greie det, må en forstå oppbyggingen av gradnettet. En må være klar over følgende forhold:
1) Alle steder nord for ekvator har nordlig bredde (n.b.), alle steder sør for ekvator har sørlig bredde (s.b.).
2) Nord for ekvator øker tallverdien for grader, minutter og sekunder fra sør mot nord, på kartet blir det nedenfra og opp. Sør for ekvator er det omvendt.
3) Alle steder som ligger øst for Greenwich (London) men vest for 180 graders lengde ca. midt i Stillehavet, har østlig lengde (ø.l.), mens alle steder vest for Greenwich og øst for 180 graders lengde har vestlig lengde (v.l.).
4) I områder med østlig lengde fører dette til at tallverdien for grader, minutter og sekunder øker fra vest mot øst, på kartet fra venstre mot høyre. Det er omvendt i områder med vestlig lengde.
Finne posisjonen til et punkt
Vi avleser posisjonen til et gitt punkt i kartet, på figuren kalt A, på samme måte som vi avleser koordinatene til et punkt i et koordinatsystem. Bredden leses av horisontalt ut for punktet, på breddeskalaen. Lengde leses av vertikalt opp eller ned fra punktet, på lengdeskalaen. På kart med målestokken 1:50 000, er lengde- og breddeminuttene inndelt i ti-deler, altså ikke 60 sekunder. Vi angir derfor resultatet i grader og minutter og bruker desimal i minuttangivelsen.
Finne stedet som har en oppgitt posisjon
Finn de punkter på bredde- og lengdeskalaen som tilsvarer den oppgitte posisjonen. Følg en horisontal linje ut fra punktet på breddeskalaen, og en vertikal linje ut fra punktet på lengdeskalaen. Der linjene krysser, er stedet som har den oppgitte posisjonene.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Avstandsmåling
Avstandsmåling på kart går alltid ut på å sammenligne en gitt avstand i kartet med en målestokk. I sjøkart er det breddeskalaen som fungerer som målestokk. Lengdeenheten som brukes til sjøs er nautiske mil. Denne avstanden tilsvarer lengden av et breddeminutt. Avstandsmåling på sjøkart går derfor ut på å sammenligne den aktuelle avstanden med breddeskalaen, og avlese antall minutter = antall nautiske mil. Siden breddeminuttene er tidelt på kart i store målestokker (f. eks. 1:50 000), kan resultatet oppgis som desimaltall.
Lengdeenheter til sjøs
Den rådende lendeenhet til sjøs er altså nautisk mil (se Litt ekstra om nautisk mil). For kortere avstander brukes enhetene kabellengde (185 meter) og famn (1,85 meter), henholdsvis 1/10 og 1/1000 av en nautisk mil.
For enda kortere avstander brukes metriske mål, altså meter og centimeter, som til lands. Fram til begynnelsen av 1980-tallet ble dybder oppgitt i favner på norske sjøkart. I dagens sjøkart er alle dybdemål oppgitt i meter.
Fra gammelt av ble fot brukt som lengdemål, og når det gjelder lengden på båter henger dette igjen enda. 1 fot (norsk) = 0,31374 meter.
24 Tegn og symboler på sjøkart 1
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Figuren viser et forenklet sjøkart der de fleste tegn og symboler som viser til naturforhold er med. Kartet inneholder ingen symboler for sjømerker av noe slag, hverken staker, faste sjømerker eller fyrlykter.
Figur 25 viser det samme kartet, men med nummererte piler til alle symbolene.
Symboler som er representert på kartet
25 Tegn og symboler på sjøkart 2
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Dette er samme forenklede kart som i figur 24, men med nummererte piler til de ulike tegn og symboler.
Symbolenes betydning
1. Bebyggelse
2. Ankerplass for små fartøyer
3. Lengdeskala
4. Tørrfall (område som faller tørt ved lavvann)
5. Ankerplass for store fartøyer
6. Slaggrunnslinje, dybdekurve nær land, eller omkring grunner og skjær. Angir fare for brytende sjø innenfor linjen. De fleste steder markerer den 10 meters dyp, på utsatte steder 15-20, opptil 30 meter.
7. Breddeskala
8. Fjelltopp med høydeangivelse i meter
9. Grunne, også kalt båe, med dybdeangivelse i meter i forhold til spring lavvann. Grunner med dybder større enn 10 meter, er ikke angitt med kryss, men bare dybdetallet. Legg merke til at dybdetallet for grunner er rettstilt, i motsetning til allmenne dybdetall som er skråstilt.
10. Meridian
11. Skvalpeskjær
12. Parallellsirkel
13. Luftspenn (stømledning) med angivelse av minste frie høyde i meter målt ved middelhøyvann. Ved springhøyvann kan høyden være lavere.
14. Médlinje, siktelinje over to sjømerker eller landemerker
15. Undervannskabel, forbudt å ankre
16. Anbefalt seilløp med angivelse av største dybde (hver lang strek i enden av symbolet betyr 1 meter, den korte streken betyr 0,5 meter, altså 2,5 meter i dette tilfellet). Denne metoden for dybdeangivelse brukes bare der det er plassproblem. Ellers brukes tall i vinkelparentes, slik <2,5>.
17. Vrak på dypt vann
18. Dybdetall, angir dybde i meter i forhold til spring lavvann. Legg merke til at dybdetall som ikke angir grunne (dvs. en "topp" på havbunnen) er skråstilt (har kursiv skrift).
19. Vrak på grunt vann, med dybdeangivelse i meter
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Kommentarer til de enkelte tegn
Grunne
Dybdetallet som står ved siden av symbolet viser dybden under spring lavvann. Spring lavvann er lavvann ved vår- og høstjevndøgn (20.-21. mars og 22.-23. september) da høyvannet er høyest og lavvannet lavest.
Dybdene angis i meter. Grunner med dybder større enn 10 meter, er ikke angitt med kryss, men bare med dybdetallet.
Skvalpeskjær
Dette er skjær som blir liggende over vannflaten ved lavvann (spring lavvann), og som ikke når over vannflaten ved middel høyvann. Det står ikke dybdetall ved skvalpeskjær, siden de rager over 0-nivået for måling av dybde. Grunner på 0,5 meters dybde, eller mindre, blir også merket som skvalpeskjær.
Slaggrunnslinje
Dette er en dybdekurve som løper nær land, eller omkring skjær og enkelte grunner. De fleste steder markerer den en dybde på ca. 10 meter, men på utsatte steder mer. I vær med mye sjø, er det fare for at sjøen kan bryte i området innenfor slaggrunnslinjen. På nye 1:50 000-kart har området inenfor slaggrunnslinjen fått lyseblå farge.
Tørrfall
Dette symbolet markerer områder som blir tørrlagt ved lavvann, dvs. områder som er lavere enn middelhøyvann og høyere enn spring lavvann.
Undervannskabel: Det er forbudt å ankre der det er lagt undervannskabel. Slike steder er merket med plakater på land der kabelen går ut i sjøen.
Luftspenn
Tallet angir høyden i meter over middelhøyvann på det stedet ledningene henger lavest over sjøen.
Høyvannslinje
Linjen viser landomrisset ved middelhøyvann.
Havn
Disse symbolene markerer steder som gir særlig gode ankringsmuligheter. Det er ikke tillatt for fastboende å legge ut faste fortøyninger på slike steder.
Vrak
Dersom det er slaggrunnslinje omkring vraksymbolet, betyr det at vraket er farlig for skipsfarten.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Faste sjømerker står på fast grunn. Varder og båker er ofte plassert på holmer, skjær eller fastland. Jernstenger står vanligvis minert ned i skvalpeskjær for å gjøre disse mer synlige.
Jernstenger
Jernstenger, eller jernsøyler som de også kalles, kan ha noe ulikt utseende til tross for at de representeres av bare et kartsymbol. Dette er på grunn av toppmerkene. Vanlige typer er vist på figuren. Toppmerket skal gjøre jernstangen lettere å få øye på. Den kan også virke som radarreflektor. Dersom toppmerket er formet som en veiviser, peker armen på denne mot seilbart farvann. Peker armene til begge sider er det også dypt på begge sider av merket. Jernstang kan være uten toppmerke.
Båker og varder
Båker og varder har samme kartsymbol, men varierer endel når det gjelder utseende. Vanlige typer er tatt med i figuren.
En varde er bygget opp av stein, mens en båke er et stativ bygget av metall, og ofte tre. Dersom kartsymbolet markerer en varde, er dette vist ved at det står en V eller ordet Varde ved siden av symbolet. Tilsvarende gjelder dersom symbolet står for en båke (B eller Båke). Vi finner båker der byggemuligheten har vært for dårlig til at det kunne settes opp en varde. Både båker og varder kan ha toppmerke med veivisere, slik som jernstenger. De kan også være malt med et eller flere hvite "magebelter" for å gjøre dem karakteristiske og lett kjennelige. Grunnfargen er alltid svart.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Flytende sjømerker finnes i tre ulike konstruksjoner. Uansett konstruksjon, er det fargen på sjømerket, formen på toppen eller eventuelt toppmerke, og fargen og blinkemåten til et eventuelt lyssignal, som avgjør hvilken betydning merket har.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Langs hele kysten går farleden (ofte bare kalt "leia"). Det er ikke bare én farled, men flere. En farled kan vi oppfatte som en hovedvei, en anbefalt ferdselsvei på sjøen. Langs disse ferdselsveiene har sjøfartsmyndighetene lagt forholdene så godt som mulig til rette for at vi skal finne fram og unngå farer.
Systemet som brukes for flytende sjømerker er resultatet av et internasjonalt samarbeid innen International Association of Lighthouse Authorities (IALA). Merkesystemet kalles IALA, system A. Farledens hovedretning i Norge er derfor del av et internasjonalt system av hovedretninger.
Den del av det internasjonale nett av hovedretninger som vedkommer Norge, kommer opp Nordsjøen og deler seg til to hovedretninger ved Lista på Sørlandet. En hovedretning går langs Sørlandskysten, over ytre Oslofjord og øst til Svenskegrensen. Den går inn alle fjordarmer. En annen hovedretning går nordvestover fra Lista og opp langs hele kysten helt til grensen mot Russland. Også her går hovedretningen inn alle fjordarmer.
På alle sjøkart er hovedretningen markert med et symbol bestående av en pil som peker mellom en rød og en grønn sirkel. Rød sirkel står til venste for pilspissen, grønn sirkel til høyre.
Dette symbolet henspiller på at når vi seiler i farledens hovedretnig, skal vi ha røde merker om babord og grønne merker om styrbord. Seiler vi mot leias hovedretning, blir det selvsagt omvendt.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Babordmerket
Babordmerket markerer farer på farledens babord (venstre) side sett i farledens hovedretning. Det vil si at dersom vi holder oss i farleden, og seiler i dens hovedretning, må vi alltid passere disse merkene slik at vi har dem på skipets babord side. Vi har røde lanterner på babordside. Babordmerkene er også røde, altså blir det "rødt mot rødt". Seiler vi mot farledens hovedretning, blir det selvsagt omvendt.
Styrbordmerket
Styrbordmerket markerer farer på farledens styrbord (høyre) side sett i farledens hovedretning. Det vil si at dersom vi vil holde oss i farleden, og seiler i dens hovedretning, må vi alltid passere disse merkene slik at vi har dem på skipets styrbord side. Vi har grønne lanterner på styrbordside. Styrbordmerkene er også grønne, altså blir det "grønt mot grønt". Seiler vi mot farledens hovedretning, blir det selvsagt omvendt.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Disse merkene kalles også kompassmerker. Det er fire slike merker og de plasseres i hver sin hovedhimmelretning i forhold til faren. Nordmerket, for eksempel, plasseres nord for en grunne eller et område med urent farvann.
Nordmerket
Østmerket
Sørmerket
Vestmerket
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Senterledsmerke
Senterledsmerket markerer midten av farleden og brukes der denne er så trang, og/eller trafikken så stor at det er nødvendig å føre motgående trafikk til hver sin side av farleden. Uansett om vi seiler med eller mot farledens hovedretning skal vi passere slike merker på styrbord side.
I noen særlig sterkt trafikkerte områder er det laget et farledsystem som skiller motgående seilingsretninger fra hverandre med såkalte separasjonssoner. Senterledsmerket brukes til å markere disse sonene. I Norge finnes slike farledsystem utenfor Jæren og i ytre Oslofjord. Områdene på hver side av disse separasjonssonene er forbeholdt store skip.
Frittliggende grunne
Frittliggende grunne (også kalt "midtgrunnsmerke") finnes på avgrensede grunner der det er farbart på alle sider.
Spesialmerke
Det finnes kun ett spesialmerke. Merkene brukes til å markere andre forhold enn dem som har betydning for seilasen. Det kan være markering av badeplasser, militære øvelsesfelt, dumpeområder, rørledninger osv. Stort sett brukes merkene til å markere områder vi skal holde oss utenom.
Dobbeltmerker ved nye farer
Dersom en ny fare har oppstått, og det av den grunn må settes ut et merke som ikke har stått der før, og heller ikke er avmerket på sjøkartet, brukes dobbeltmerking. Det vil si at det settes ut to merker av samme type ved siden av hverandre.
En slik ny fare vil som oftest være menneskeskapt, for eksempel et forlist skip.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Spesialmerker ved badeplasser
Oftest ser vi spesialmerker ved badeplasser. Merkene skal ha 30 meters avstand
og danne en linje som avgrenser badeplassen mot farvannet utenfor. Fartsgrensen
innenfor en avstand av 50 meter utenfor den merkede linjen er 5 knop. Det er
ikke tillatt å ferdes med båt innenfor merkene. Dette gjelder alle
båttyper, men vi må gå ut fra at det er tillatt å ro
til og fra stranden i jolle eller robåt. Se også figur
4 Vis hensyn.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
I sjøkartene brukes forkortelser basert på engelskspråklig angivelse av lyskarakteren (lyskarakter = lyktens måte å blinke på). Nedenfor gis en nærmere beskrivelse av de norske begrepene. Figur 35 illustrerer disse karakterene.
Fast (F) vil si at lykten lyser kontinuerlig
Okkulterende (Oc) vil si at lykten lyser fast men slukker i en kort periode (ca. 1 sekund) med et fast tidsintervall. Lykter kan være gruppeokkulterende. Da er det flere slike utslukninger i en sekvens, hver formørking er skilt av 1 sekund med lys. Deretter tennes lykten for resten av sekvensens varighet. Antall formørkelser angis med tall i parentes, for eksempel Oc(2).
Isofase (Iso) vil si at lykten blinker slik at lys- og mørkeperioder er like lange, vanligvis 1 sekund lys, 1 sekund mørke.
Blink (Fl) vil si at lykten tenner i ca. 1 sekund med et fast tidsintervall.
Langt blink (LFl)vil si at lykten tenner i minst 2 sekunder med fast tidsintervall.
Hurtig blink (Q) vil si at lykten blinker i ett sett, uten opphold, med lysperioder på ca. 0,5 sekund.
Avbrutt hurtig blink (IQ) har opphold på noen sekunder i en sekvens som består av hurtig blink.
Rask hurtigblink og ultra hurtigblink (VQ og UQ) er som hurtig blink i høyere tempo. Også disse karakterne kan kombineres med avbrudd, for eksempel avbrutt ultra hurtigblink (IUQ).
Lykter kan ha gruppeblink. Da er det et gitt antall blink i en sekvens. Antall blink er angitt med tall i parentes, for eksempel Fl(3) eller UQ(9).
35 Illustrasjon av lyskarakterer fra fyr, lykter og flytende sjømerker
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Figuren gir et grafisk bilde av blinkmønsteret som er knyttet til de internasjonale forkortelsene for lyskarakterer. I figur 34 er disse begrepene oversatt og teksten til figuren gir en verbal beskrivelse av betegnelsene.
To karakterer som ikke er omtalt i figur 34 skal forklares her:
Mo står for "morsekode". Figuren illustrerer en karakter som signaliserer bokstaven U i morsealfabetet. Hvilken bokstav som blir signalisert angis i parentes. Morsealfabetet.
AlWR betyr "Alternating White Red" = skiftende hvit rød. Her lyser lykten hele tiden, men fargen skifter altså med faste tidsintervaller, i dette tilfellet mellom hvit og rød.
Noen vanlige fyrkarakterer
Iso 6s
Isofase med 6 sekunder lys, 6 sekunder mørke.
Fl (3) 10s
3 blink hvert 10. sekund. Dvs. at det tar 10 sekunder fra 1. blink i en sekvens til 1. blink i neste sekvens.
Oc 6s
En formørkelse hvert 6. sekund, ellers lys.
Fl 5s
Et blink hvert 5. sekund, ellers mørke.
Oc (2) 8s
To formørkelser hvert 8. sekund, ellers lys.
LFl 10 s
Et langt blink (ca. 2 sekunder) hvert 10. sekund, ellers mørke.
Karakterer fra flytende sjømerker
Dersom flytende sjømerker har lys, har de lyskarakterer etter et system som forteller hvilket type merke det er. Dette er vist i figur 36.
Lydsignaler
Mange fyr og lysbøyer er forsynt med utstyr som gir lydsignaler: fløyte, lur, klokke eller gonggong. Dette angis i kartet.
Radiosignaler
Større kystfyr sender også radiosignaler beregnet på radiopeiling. Signalet gis som to eller flere bokstaver i langsom morsekode, etterfulgt av peilesignal. Radiofyr er merket med bokstavene R eller RC i rødt (R = "radio", RC = "radio circular", dvs. utsending av signalet i alle retninger). Morsealfabetet.
Racon
Fyr merket med ordet Racon i røde bokstaver sender ut radarsignaler når de blir truffet av stråler fra båtens radar. En bokstav i parentes angir hvilket morsesignal som blir sendt ut som svar. Morsealfabetet.
36 Lyskarakterer fra flytende sjømerker
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Staker og bøyer kan ha lys. Ved hjelp av fargen på lyset, og måten det blinker på, kan merket identifiseres entydig.
Karakterene er valgt slik at det skal være lett å huske dem. Det er likevel såpass mange ulike merker at dette kan by på problemer. Figuren er laget slik at det skal være lett å få øye på strukturen i systemet av karakterer.
Legg merke til følgende:
37 Fyr og fyrlykter: Sektorinndeling 1
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
De fire figurene fra 37 til 40 viser forenklede kartskisser som skal vise prinsippet for fyrlyktenes sektorinndeling.
Legg merke til følgende:
38 Fyr og fyrlykter: Sektorinndeling 2
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Dette er samme karteksempel som i figur 37, men de er lagt farge på hvite sektorer for å vise hvordan disse lager "gater" der man kan ferdes trygt. Det anbefales å analysere ulike seilaser over kartet sammen med elevene.
Figur 39 Utgår
40 Fyr og fyrlykter: Sektorinndeling 4
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Her er et annet karteksempel med samme formål som figur 37. Lag seilaser på kartskissen og analyser hva vi ser fra de ulike lyktene og hvilke slutninger vi kan trekke av det med hensyn til kurs og posisjon.
41 Navigasjon: Kurs, misvising og deviasjon
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Kompass
Et kompass er et instrument som viser oss retningen på det magnetiske feltet på det stedet vi befinner oss. Dersom det ikke er lokale magnetfelt tilstede, vil kompasset gi oss retningen på det jordmagnetiske feltet, nordpilen vil gi oss retningen til jordens magnetiske nordpol.
Misvising
Den magnetiske nordpolen ligger litt til side for den geografiske nordpolen. Avhengig av hvor vi er på jorden, vil retningen mot den magnetiske nordpol ligge til høyre (øst) eller til venstre (vest) for den geografiske nordpol. Dette gir opphav til østlig eller vestlig misvising. For hvert kartblad oppgis misvisingen i grader og betegner altså vinkelen mellom retningen til geografisk nord og retningen til magnetisk nord.
Jordmagnetfeltet er ikke stabilt. Det endrer seg langsomt og den magnetiske nordpolen flytter seg. Dette fører til at misvisingen forandrer seg litt fra år til år.
Misvisingens størrelse og retning er oppgitt i sjøkartenes kompassrose. Den ytre rosen viser rettvisende kurser, den indre magnetiske kurser. Se eksempel her.
Deviasjon
Når kompasset blir forstyrret pga. magnetiske krefter ombord i båten, vil det vise en kurs som avviker fra magnetisk kurs. Dette avviket kalles deviasjon.
Deviasjonen er forskjellig fra båt til båt, men for en og samme båt er den også ulik for ulike kurser båten styrer. Det må derfor lages en deviasjonstabell som viser deviasjonen for ulike kurser. Se figur 45.
Kurs
Den retning båten styrer , eller skal styre, kaller vi kurs. Kursen oppgis vanligvis i grader. Dette er målet på vinkelen mellom båtens kurslinje og nordlinjen målt fra nord, med urviserene.
Rettvisende kurs
Vinkelen mellom retningen til den geografisk nordpolen (rettvisende nord) og båtens kurslinje kalles rettvisende kurs.
Magnetisk kurs
Vinkelen mellom retningen til den magnetiske nordpolen (magnetisk nord) og båtens kurslinje kalles magnetisk kurs.
Kompasskurs
Vinkelen mellom kompassets visning av nord og båtens kurslinje kalles kompasskurs.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Den kart/kompass-operasjon vi oftest får bruk for, er å ta ut en kurs fra kartet og finne kompasskursen. Metoden er som følger:
1 Trekk kurslinjen i kartet
Brett ut kartet. Bruk parallellinjal og trekk en rett linje (med blyant, løst) fra ditt utgangspunkt til ditt mål.
2 Parallellforskyv til magnetisk kompassrose og les av magnetisk kurs
Bruk linjalen til å parallellforskyve linjens retning til (en av) kartets kompassrose(r). Les av kursen på den rosen som viser magnetiske kurser (den indre). Dermed får du magnetisk kurs direkte, ferdig korrigert for misvising.
3 Korriger for deviasjon og få kompasskurs
Kompasskursen får vi ved å korrigere for deviasjon. Vestlig deviasjon
skal legges til (vinkelen til kurslinjen blir større), østlig
trekkes fra (vinkelen til kurslinjen blir mindre).
43 Navigasjon: Kurs og peiling
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Å ta en peiling er det motsatte av å ta ut en kurs fra kartet. Å ta en peiling er å måle en kompassretning fra vår egen posisjon på sjøen mot et kjennemerke som kan identifiseres på kartet, og omgjøre denne kompassretningen til en rettvisende retning som settes inn i kartet ut fra peileobjektet. Dette blir da en stedlinje. Båten må befinne seg et sted på denne linjen.
Peiling og heiming
Peiling kan foretas med et peilekompass. I mindre båter er det imidlertid bedre å bruke båtens fastmonterte kompass ved å styre båten mot peileobjektet samtidig som vi leser av kompasskursen. Dette kalles heiming. Fordelen med heiming er at vi da kjenner deviasjonen og kan bruke båtens deviasjonstabell. Med håndholdt peilekompass har vi ikke kontroll med eventuell deviasjon.
Løsning av oppgaven
Når heimingen mot Likholmen, dvs. kompassretningen, viser 256 grader og deviasjonen for denne kursen er 0 grader (deviasjonstabellen i figur 42), betyr det at også magnetisk retning mot Likholmen er 256 grader.
Ved hjelp av kompassrosens indre del (kompassrosen i figur 42) kan vi finne magnetisk retning, parallellforskyve den slik at den krysser varden på Likholmen og trekke en linje herfra og nordøst ut i farvannet mot båten. Dette blir stedlinjen.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Betydningen av å være orientert i kartet
For at vi skal ha nytte av kart og kompass når vi er ute i båt, er det nødvendig å vite hvor vi er i kartet, dvs. kjenne vår posisjon. Nær land kan vi ofte greie å orientere oss ved hjelp av sjømerker og lett kjennelige landskapstrekk. Vi kan også, ved å følge med på kompasset, på klokken og på kartet, og ut fra kjennskap til båtens fart og anslått avdrift, beregne hvor på kartet vi er til enhver tid. Dette kalles å holde bestikk. Likevel vil vi ofte få bruk for å fastslå vår posisjon ved hjelp av krysspeiling.
Krysspeiling
Enkel peiling ble gjennomgått i figur 43. En slik peiling gir oss én stedlinje. Krysspeiling derimot, er å peile to objekter og dette gir oss to stedlinjer. Posisjonen vår må være der disse krysser hverandre.
Resultatet av krysspeilingen blir mer nøyaktig dess nærmere peileobjektene er, og dess rettere vinkel det er mellom retningene til dem.
Fisketur ved Flunes
La oss tenke oss av vi hører til i Holmavik (kartet øverst). Nå ligger vi og fisker med en liten motorbåt nordøst for Flunes. Det går en strøm i sundet mellom Utvåg og Skogsvåg som får oss til å drive sørover. Fra vest kommer det en tåkebanke som vi ikke er tilstrekkelig oppmerksom på før vi plutselig oppdager at Flunes og Utvåg er skjult i tåken. Om kort tid vil den også ha nådd oss. På grunn av den sørlige strømmen har vi bare et omtrentlig inntrykk av hvor vi befinner oss. Innen tåken tar vekk sikten må vi få tatt en krysspeiling.
De to bildene nedenfor kartet viser hvordan det ser ut gjennom styrhusvinduet når vi heimer, først Kjeholmen, så Skogsvarden. Dette er to gode peileobjekter. Retningene til dem har tilnærmet 90o vinkel, de er lette å se og lette å identifisere på kartet. Etter at vi har notert kompasskursene, 22o mot Kjeholmen og 104o mot Skogsvarden, kan vi uten bekymring la tåken komme.
I ro og mak kan vi korrigere for deviasjon, finne magnetiske retninger og avsette stedlinjer ut fra peileobjektene. Deviasjonstabellen i figur 42 viser at for retningen mot Kjeholmen er deviasjonen 0o, mens retningen mot Skogsvarden har deviasjon -1o, dvs. vestlig deviasjon. Magnetisk kurs mot Kjeholmen blir dermed 22o mens den blir 104o - 1o = 103o mot Skogsvarden (ved vestlig deviasjon er magnetisk kurs mindre enn kompasskurs, se figur 41).
Bruk nå indre del av kompassrosen (figur 42) og parallellforskyv de to magnetiske retningen til de respektive peileobjektene. Trekk stedlinjene. Der disse krysser, befinner båten seg. Se resultatet her.
Når båtens posisjon er fastsatt kan vi, på kartet, streke opp kursen til Holmavik, lese av magnetisk kurs, korrigere for deviasjon og finne kompasskurs. Forutsatt at vind og strøm ikke påvirker kursen, vil vi kunne styre rett mot målet selv om tåken ligger tykk.
Men går vi i tåke, må vi huske å holde utkikk (lytte og se), ha tente lanterner og gi tåkesignal annet hvert minutt (figur 48).
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
I denne figuren kan krysspeiling demonstreres på samme måte som i figur 44, men på et nytt karteksempel. Denne figuren gjør operasjonen lettere siden det er blitt plass til både kompassrose og deviasjonstabell.
Løsning av oppgaven
Kompassretning mot NØ-pynten av Hisøy er 326o. Deviasjon for denne retningen er +2o, dvs. østlig. Magnetkurs blir et større gradtall (figur 41). Altså blir magnetisk kurs 328o.
Kompassretning mot varden på Stabben er 32o. Deviasjon for denne retningen er -1o, dvs. vestlig. Magnetkurs blir et mindre gradtall (figur 41). Altså blir magnetisk kurs 31o.
Stedlinjene kan nå settes ut fra peileobjektene.
Med utgangspunkt i stedet der stedlinjene krysser, trekker vi kurslinjen mot et punkt noe nord for åpningen inn til Rolandsvik (her ser vi forøvrig at det er et seilingsløp med minimumsdybde på 2,5 meter). Magnetisk kurs blir 275o. Deviasjon for denne retningen er +1o, dvs. østlig. Da blir kompasskurs et mindre gradtall enn magnetisk kurs (figur 41), altså 274o. Se resultatet her.
46 Navigasjon: Tiden mellom to punkter
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
For å kunne beregne tiden vi vil komme til å bruke mellom to steder, må vi ha rede på avstanden som skal tilbakelegges, og fartøyets fart.
Fart
På sjøen måles fart i knop. 1 knop = 1 nautisk mil pr. time. Maskindrevne fartøyer har en noenlunde konstant marsjfart, og denne kan vi måle ved å gå en strekning med kjent avstand, og ta tiden. Slik fartsmåling bør foretas i rolig vær, og den aktuelle strekning bør kjøres fram og tilbake for at eventuell virkning av strøm skal bli nøytralisert. Formelen vei = fart • tid kan brukes til å beregne farten. På bakgrunn av båtens normale gangfart, må en i den enkelte situasjon vurdere hva slags fart en kan regne med. Dersom det er sjø, vil båten gå noe langsommere, selv om sjøen er med. I motsjø og motvind kan farten bli sterkt nedsatt.
Avstand
Avstanden på kartet finner vi ved å bruke breddeskalaen som mål (figur 23). Her lærte vi at 1 breddeminutt = 1 nautisk mil. I praksis må en oft dele avstanden mellom de to stedene opp i kortere, rettlinjede avstander, måle hver av dem og legge det hele sammen. En annen, grei måte, er å ta et mål som tilsvarer et visst antall nautiske mil, og "skritte" opp avstanden med det. På kart i målestokk 1:50 000, kan en bruke tverrsiden av en fyrstikkeske til dette. Denne er like lang som en nautisk mil. På større båter med kartbord, brukes en passer med spiss på begge bena til å skritte opp avstander etter dette prinsippet.
Tid
Når fart og avstand er kjent, kan tiden regnes ut etter formelen vei = fart • tid. Ved å snu litt om på den får vi tid = vei / fart. Dette gir oss svaret i timer. I de fleste tilfeller vil vi være bedre tjent med å få svaret i minutter, derfor ganger vi med 60. Vår tidsformel ser da slik ut: tid = (vei / fart) • 60 . Vei måles i nautiske mil, fart i knop og tiden får vi i minutter.
Det finnes en rekke tabeller og diagrammer å få tak i som forenkler slike utregninger.
47 Navigasjon: Plan for seilasen
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Dersom en tur skal gjennomføres i åpent, ukjent farvann, eller under dårlige vær/siktforhold, kan det være nyttig å planlegge seilasen på kartet. Planen skal vise seilasen oppdelt i rette strekk, og hver av disse skal merkes med kompasskurs og tid.
Plan for seilas fra Varvåg til Vik
1 Trekk opp seilasen på kartet
Hele turen strekes opp med lette blyantstreker som lar seg viske ut. Kartet skal jo brukes siden også. Turen deles opp i rette strekninger. Brekkpunktene mellom to rette strekninger bør legges til steder der en har de beste muligheter til å kontrollere posisjonen, for eksempel ved odder, sjømerker, skjær og lignende. Dette gjelder for turer i åpent farvann.
2 Mål avstandene
Hele turen viser seg å være 15,8 nautiske mil. Deretter måler vi avstandene for hver av de rettlinjede strekkene som går i åpent farvann, og som vi regner med å følge omtrent slik de er tegnet opp. I lukkede farvann, som mellom øyene og holmene på vei inn mot Vik, ser vi land på begge sider. Her har vi også rolige sjøforhold og det blir neppe problemer med å se hvor vi skal ta oss fram. De rettlinjede strekningene vi velger å måle opp, er derfor følgende: Brattholmene-Sørnes 2,9 nm (nm = nautiske mil), Sørnes-Flesa 1,9 nm, Flesa-Burøy 1,7 nm.
3 Regn ut tidene
Nå regner vi ut tiden for hele turen, og for hver av de rette strekningene i åpent farvann. Resultatet skriver vi på kartet ved siden av den aktuelle strekning.
4 Ta ut kompasskursene
Til slutt tar vi ut kursen for hver av de rette strekningen i åpent farvann, korrigerer for misvising og deviasjon slik at vi får kompasskurs. Kompasskursen skriver vi på kartet ved siden av den tilsvarende strekningen.
Underveis
Underveis prøver vi å følge kursene og holde rede på
tidene. Vind og strøm kan ha innvirkning på seilasen, noe vi vil
oppdage nettopp fordi vi seiler etter en plan. Er sikten god under seilasen,
vil vi nok føle at planen ikke har så stor betydning. Men får
vi dårlig vær eller sikt, vil en slik plan være en god støtte.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Figuren viser et sammendrag av Sjøveisreglenes regel 35 Lydsignaler under nedsatt sikt.
Signalene skal gis i eller nær farvann med nedsatt sikt, og enten det er natt eller dag. Nedsatt sikt oppstår i forbindelse med tåke eller nedbør, særlig snøvær.
Signalene skal gis med fløyte, for ankerliggere med klokke og eventuellt gongong. Regel 33 omhandler utstyr for lydsignaler. Fartøy som er 12 meter eller mer, plikter å ha dette utstyret ombord. Signaler med fløyte skal gis med en kombinasjon av korte og lange støt, på figuren illustrert som korte og lange streker. Et kort støt betyr et støt av om lag et sekunds varighet. Et langt støt betyr et støt av fra fire til seks sekunders varighet. Regel 32 omhandler disse definisjonene. Signaler med klokke skal gis som hurtig ringing i 5 sekunder.
Signaler med støt i fløyte skal gjentas minst annet hvert minutt. Signaler med klokke og evtuellt gongong, skal gis hvert minutt.
Bestemmelser som ikke er tatt med i figuren
Et fartøy på mindre enn 12 meters lengde er ikke pliktig til å gi signaler med foreskrevet utstyr, men skal istedet, minst annet hvert minutt gi et annet sterkt lydsignal.
Et fartøy som ligger til ankers kan i tillegg til klokke, og eventuellt gongong, gi et kort, et langt og et kort støt i fløyten for å varsle et fartøy som nærmer seg om at det er fare for sammenstøt.
Et fartøy som står på grunn, skal gi signal som for ankerligger, men skal i tillegg gi tre adskilte og tydelige slag på klokken like før og like etter den hurtige ringingen med klokken.
Et losfartøy skal gi vanlige signal, men kan i tillegg identifisere seg ved å gi fire korte støt i fløyten.
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Figuren er et sammendrag av Sjøveisreglenes regel 34 Manøver- og varselsignaler. Signalene skal gis med fløyte som en kombinasjon av korte og lange støt, på figuren illustrert som korte og lange streker. Et kort støt betyr et støt av om lag et sekunds varighet. Et langt støt betyr et støt av fra fire til seks sekunders varighet. Regel 32 omhandler disse definisjonene.
Fløytesignalene som er gjengitt i ramme med mørk bakgrunn, kan suppleres med et tilsvarende lyssignal. Lyssignalet skal gis med hvitt lys fra en kraftig, rundtlysende lanterne.
Signalet "Varsler om min adkomst til trangt farvann" bygger på punkt e i regel 34: "Et fartøy som nærmer seg en sving eller et område i en lei eller et løp hvor andre fartøy kan være skult av en mellomliggende hindring, skal gi ett langt støt. Et slikt signal skal besvares med et langt støt av et hvilket som helst fartøy som nærmer seg svingen fra motsatt side eller som befinner seg bak den mellomliggende hindring og som er innen hørevidde."
| Åpne figur til høyre | Åpne figur i nytt vindu |
Figuren viser de nyttigste knutene til vanlig båtbruk. For at en knute skal være god, skal den tilfredsstille flere krav: Den skal være sterk (ikke gli), den skal ikke svekke tauet urimelig mye og den skal være lett å få opp selv om den har vært hardt strammet.
Knutene er sortert etter hvilken funksjon de har.
Skjøte to tau
Båtmannsknop
Dette er den mest brukte knute av alle, og som nesten alle kan, uten at de kanskje vet navnet. Båtmannsknop med utløser brukes som skolisseknute, og dersom det skal bindes en snor rundt en pakke, er det denne knuten de fleste bruker. En feilvridd variant av båtmannsknop kalles "kjerringknute" . Kjerringknute er helt verdiløs som knute, og en bør spesielt rette oppmerksomheten mot å unngå denne.
Flaggstikk
Denne knuten må vi bruke istedet for båtmannsknop, dersom tau av ulik tykkelse skal skjøtes. Det finnes en dobbelvariant som er enda bedre dersom tauene er av klart ulik tykkelse eller stivhet. Det stiveste tauet skal ligge i enkel bukt, det mykeste tauet slynges omkring bukten.
Løkke på enden av et tau
Pålestikk
Dette er den eneste vanlige knuten som vi kan bruke til å lage et fast øye (løkke) i enden av et tau, noe som er nyttig både til fortøyning og til å binde inn en person i en sikkerhetline. Skikkelige opplegg for sikkerhetsline gjør bruk av kroppsseler. I mangel av en slik, kan pålestikk brukes om brystet, kombinert med en snor over skulderen for å holde løkken oppe.
Feste et tau til en fast gjenstand
Dobbelt halvstikk
Dette er standardknuten til fortøyning. Det som gjør denne knuten så egnet, er dens evne til å danne en sterk forbindelse mellom tau og gjenstand. Samtidig er den lett å få opp. Dobbelt halvstikk kan slås i mange varianter som alle har litt ulike egenskaper.
Stoppeknute på enden av et tau
Åttetallsknop
Denne knuten er vært aktuell i seilbåter der det mange steder er nødvendig å hindre at enden av tau løper ut av blokker ol. Knuten lager en god og fast fortykning på tauet, men er samtidig lett å få opp igjen.